Ti år med IN2IT – en reise i bevegelse, tilhørighet og visjon

Intervju med Tendai Makurumbandi

Kunstnerisk leder for IN2IT International Dance Festival

Kan du dele den kunstneriske visjonen bak årets IN2IT-festival – hvilke ideer eller følelser ønsket du at festivalen skulle vekke i år?

Årets tema, «Tusen skritt, ett sted», handler om de mange usynlige stegene som former en reise — de stille begynnelsene, utholdenheten, øyeblikkene av tvil og fornyelse. Når jeg ser tilbake på hvordan IN2IT startet, ser jeg ikke bare en festival, men en prosess i stadig tilblivelse — både personlig og kollektivt.

Da jeg flyttet til Kristiansund, kom jeg fra et stort dansemiljø i Sverige hvor alt var levende og i bevegelse. Plutselig var det stille. Den stillheten kunne ha blitt en slutt, men den ble en begynnelse. Jeg valgte å bli — og å se hva som kunne vokse dersom jeg slo rot her. Om det var mulig å bygge noe sammen med fellesskapet, i stedet for å vente på at noe skulle skje av seg selv.

«Tusen skritt, ett sted» handler om nettopp det å bli værende — om å gå langsomt mot noe meningsfullt. Det handler om tillit: til prosessen, til menneskene, til tiden. Ti år senere er IN2IT mer enn en festival — det er et symbol på hva som er mulig når kunst møter utholdenhet, når forestillingsevnen deles, og når et sted lar seg forandre gjennom bevegelse.

Det jeg ønsket å vekke i år, er nettopp denne følelsen av reise — en erkjennelse av at hvert steg, også de usikre, har ført oss et sted vi ikke kunne forestille oss da vi begynte.

Er det et tema eller en spesiell rød tråd som binder sammen årets forestillinger? Hvordan valgte du kunstnerne og verkene som utgjør programmet?

Hver forestilling i årets festival bærer en følelse av reise — av å bevege seg mot noe, av å bli forvandlet gjennom selve bevegelsen. Temaet «Tusen skritt, ett sted» ble et perspektiv for meg til å reflektere over hva det betyr å ankomme, å høre til, eller rett og slett å fortsette å gå. Jeg ønsket å kuratere et program som følger disse mange stiene — fysiske, emosjonelle og åndelige.

Når jeg velger kunstnere, ser jeg ikke etter navn eller stiler. Jeg ser etter intensjon — og etter nødvendighet. Jeg tiltrekkes av kunstnere som beveger seg med ærlighet og en indre drivkraft, som bringer sine historier, sine sår og sine spørsmål inn i rommet. Jeg søker verk som speiler verden og samfunnet vi lever i — kunst som ikke flykter fra virkeligheten, men som går i dialog med den, utfordrer den og forvandler den.

IN2IT setter ikke bare opp forestillinger — det setter dialog i bevegelse. Det handler ikke om estetikkens skjønnhet, men om kunst som taler fra hjertet og til sjelene til dem som går blant oss. Verkene jeg velger er ikke bare forestillinger; de er invitasjoner — til å føle, til å lytte, til å reflektere. Jeg spør alltid meg selv: Hvilken samtale åpner dette verket for?

IN2IT har aldri handlet om å presentere én bestemt estetikk eller å representere mangfold som et konsept — det handler om å leve det. Programmet blir en dialog mellom ulike måter å bevege seg, tenke og eksistere på. Sammen former disse stemmene festivalens rytme — en rytme som minner oss om at bevegelse ikke bare er kunst, men en måte å forstå oss selv og verden vi deler..

IN2IT har alltid feiret internasjonalt og lokalt samarbeid. Hvordan ser du at møtet mellom kunstnere fra ulike kulturer former festivalens identitet?

Møtet mellom kunstnere fra ulike kulturer er ikke bare en del av IN2IT — det er IN2IT. Det er der festivalens hjerte slår. Når kunstnere fra ulike deler av verden deler rom, skjer det noe som ikke kan planlegges eller iscenesettes — en dialog som beveger seg forbi språk, teknikk og bakgrunn.

Helt fra starten har jeg stilt spørsmål ved ordet mangfold — hvordan det lett kan bli en avkrysningsboks, en overfladisk gest. Jeg har aldri vært interessert i å vise frem mangfold; jeg ønsker å praktisere det.

For meg er mangfold ikke et bilde — det er en levd virkelighet, en måte å være sammen i forskjellighet på. Det handler om å skape rom der kunstnere møtes som likeverdige, der historier flettes sammen, og der empati blir grunnlaget for skapelse.

Denne tilnærmingen har formet festivalens identitet helt fra starten. IN2IT handler ikke om representasjon — det handler om relasjon. Vi bygger kulturelle broer ikke for å bevise noe, men for å skape rom for en delt menneskelighet.

Når en kunstner fra Zimbabwe beveger seg side om side med en danser fra Norge, eller en musiker fra Aserbajdsjan samarbeider med en utøver fra Møre og Romsdal, åpner det seg noe — et vindu mot forståelse, mot å se oss selv i hverandre. Det er der transformasjonen begynner.

First edition of In2IT International Dance Festival in Sunndal.

Å være basert i Kristiansund gir IN2IT en unik posisjon. Hvordan påvirker lokalsamfunnet her kunsten og atmosfæren under festivalen?

Kristiansund er mer enn hjemmet til IN2IT — det er jorden festivalen vokser fra. Da jeg først flyttet hit, forsøkte jeg å etablere en festival, men Kristiansund var ikke klar ennå. Jeg møtte motstand, og timingen var ikke riktig. Senere, da jeg flyttet til Sunndalsøra, skjedde det noe. Engasjementet og entusiasmen der var stor — selv om ideen om å skape en internasjonal dansefestival på et lite sted kunne virke urealistisk. Sunndal trodde. Lokalsamfunnet trodde på meg, på visjonen og på muligheten til å bygge noe sammen. Deres støtte la grunnlaget for det som ble IN2IT.

Gjennom årene vokste festivalen videre, steg for steg. Det ble tydelig at den trengte mer rom og flere ressurser for å kunne utvikle seg videre. I 2019 tok jeg permisjon fra stillingen min som danselærer ved Sunndalsøra kulturskole — min arbeidsgiver var Operaen i Kristiansund — for å ta en master i koreografi ved Kunsthøgskolen i Oslo. Etter endt utdanning valgte jeg å vende tilbake til Kristiansund, fordi jeg så hvordan Operaen aktivt ønsket å bygge et profesjonelt dansemiljø.

Da ideen om å etablere et kompetansesenter for dans begynte å ta form, ble jeg spurt om å bidra, utvikle og lede det — og jeg sa selvfølgelig ja. Slik ble Dansekraft født. Kristiansund var nå klar — klar til å omfavne både Dansekraft og IN2IT-festivalen.

I 2021 flyttet jeg derfor IN2IT fra Sunndal til Kristiansund og startet et tett samarbeid med Operaen i Kristiansund. Dette partnerskapet løftet festivalens fundament og kvalitet. Plutselig hadde vi tilgang til rommet, infrastrukturen og ressursene vi lenge hadde trengt. Det føltes som en naturlig overgang — et felles steg mot å etablere Kristiansund som et regionalt senter for dans.

Nå, med IN2IT og Dansekraft forankret i Normoria, det nye kulturhuset, fortsetter denne visjonen å vokse. Normoria gir oss rommet og synligheten til å utvide våre kunstneriske ambisjoner, samtidig som vi forblir forankret i fellesskapet. I dag bærer festivalen rytmen fra begge steder — troen fra Sunndal og forankringen i Kristiansund. IN2IT ankom ikke hit; den vokste hit. Pulsens slag bæres av menneskene som har gått sammen med oss helt fra begynnelsen.

Hvordan har festivalen utviklet seg siden starten? Hva mener du har endret seg mest — i festivalen, i publikum eller i deg selv som kunstnerisk leder?

Når jeg ser tilbake, er det utrolig å se hvor mye som har forandret seg — i festivalen, i publikum og i meg selv. IN2IT startet som en sårbar drøm, noe usikkert, men fullt av tro. Over tid har den vokst til å bli en kulturell bevegelse som knytter mennesker sammen på tvers av grenser og generasjoner. Det er ikke lenger bare en festival jeg har skapt — det er noe vi skaper sammen.

Publikum har også forandret seg. I begynnelsen kom folk av nysgjerrighet — for å se hva «samtidsdans» egentlig var. Nå kommer de med forventning og eierskap. De kommer for å føle, oppleve og delta. Dialogen mellom scene og sal har blitt dypere og mer gjensidig.

Og når det gjelder meg selv — har jeg vokst fra å være en danser og koreograf drevet av visjon, til å bli en leder styrt av tillit. Jeg har lært at ledelse ikke handler om kontroll, men om omsorg. Det handler om å lytte, invitere og gi rom for at andre kan tre frem.

Etter ti år ser jeg at IN2IT har blitt mer enn en festival. Det er en levende reise — tusen skritt delt med andre. Hvert år har lært meg noe om tålmodighet, motstandskraft og fellesskap. Festivalens transformasjon speiler min egen: den begynte som en handling for å overleve, men har blitt en handling for å høre til.

Tendai foran Sunndal Kulturhus- første utgave av In2IT

Dette 10-årsjubileet er ikke en avslutning, men en terskel. Det markerer en ny begynnelse — et øyeblikk der festivalen står klar til å ta sine neste steg med større bevissthet, større modenhet og dypere røtter i stedet som har formet den.

Du er også daglig leder for Dansekraft. Hvordan påvirker arbeidet Dansekraft gjør gjennom året det vi ser på scenen under IN2IT?

Dansekraft er infrastrukturen som støtter utviklingen av dans i Møre og Romsdal — gjennom formidling, presentasjon, kompetansebygging og forskning. Det er et kompetansesenter etablert for å styrke det profesjonelle dansefeltet, knytte kunstnere sammen og bygge varige strukturer der dans kan vokse og utvikle seg.

Gjennom Dansekraft bygger vi et økosystem fremfor enkeltstående prosjekter. Vi skaper muligheter for profesjonell utvikling, åpne plattformer for deling og visning av arbeid, og legger til rette for dialog mellom kunstnere, institusjoner og publikum. Det er et sted der kunnskap, kunstnerskap og fellesskap møtes.

Det publikum ser på scenen under IN2IT, er blomstringen av dette arbeidet. Under hver forestilling ligger et nettverk av residensopphold, workshops og samarbeid som finner sted gjennom hele året. Dansekraft gir kunstnere en base — en grunn til å bli, skape og knytte forbindelser. Det skaper kontinuitet der det tidligere bare fantes fragmenter.

IN2IT og Dansekraft er to sider av den samme visjonen. Dansekraft bygger fundamentet — den profesjonelle infrastrukturen og den daglige praksisen — mens IN2IT åpner dette fundamentet mot verden. Den ene dyrker dybde; den andre skaper synlighet. Sammen danner de en levende syklus som nærer både det lokale og det globale — og sikrer at dansen i Møre og Romsdal vokser innenfra, samtidig som den er i dialog med omverdenen.

Nå, med både Dansekraft og IN2IT forankret i Normoria, har denne synergien blitt enda sterkere. Under ett tak kan vi knytte sammen skapelse, presentasjon, forskning og publikumsengasjement. Det gir oss mulighet til å tenke helhetlig — å utvikle dans som kunstform, som fagfelt og som fellesskap.

Hvilken rolle spiller festivalen i å styrke dansefeltet på Vestlandet? Ser du den som en plattform både for lokale og internasjonale kunstnere?

IN2IT spiller en viktig rolle i å forme dansefeltets identitet på Vestlandet. Festivalen fungerer både som en plattform og en bro — et sted der lokale kunstnere møter den internasjonale scenen, og der internasjonale kunstnere får oppdage dybden og egenarten i regionen vår. Helt fra starten ønsket jeg å synliggjøre stemmene som allerede fantes her — å vise at betydningsfull kunst kan vokse frem fra små steder. IN2IT gir lokale kunstnere mulighet til å dele rom med internasjonale kolleger, bli sett, utfordret og inspirert. For de internasjonale gjestene åpner festivalen et vindu inn mot kulturen, rytmen og motstandskraften langs denne kysten.

Over tid har festivalen blitt et referansepunkt for dans i Møre og Romsdal — en levende plattform for samarbeid og utveksling. Den har bidratt til å knytte sammen en region som tidligere var fragmentert, og samlet kunstnere på tvers av avstander og disipliner. Ringvirkningene er tydelige: flere samarbeid, større synlighet og et sterkere profesjonelt fellesskap.

Vi er en del av både den nasjonale og den internasjonale dansescenen. Vårt bidrag — uansett hvor lite det kan virke — betyr noe. Det er det som er bevegelsens skjønnhet: dynamikken, forbindelsene, historiene som bæres i hvert steg. Hver kunstner, hvert samarbeid, blir en del av en større koreografi — en reise, en prosess, et nettverk, en kontinuerlig syklus av utveksling og fornyelse.

Vi er også svært glade for at Dansekraft nå for første gang er inkludert i statsbudsjettet. Det er et sterkt vitnesbyrd og en bekreftelse på arbeidet vi gjennom mange år har gjort for å bygge bærekraftige strukturer for dans i Møre og Romsdal. Det viser at innsatsen vår blir sett, verdsatt og støttet på nasjonalt nivå.

Med Dansekraft og IN2IT forankret i Normoria har regionen blitt en synlig og vital del av dette større økosystemet. Sammen bygger vi ikke bare en plattform for dans, men en bevegelse som knytter det lokale til det globale — og viser at kunst fra periferien kan påvirke sentrum like mye som omvendt.

Bak enhver festival står det et team og et fellesskap. Er det et øyeblikk, et samarbeid eller en person i år som har betydd noe spesielt for deg?

Hvert år finnes det et øyeblikk der alt faller på plass — der planleggingen, stresset og strukturene trer i bakgrunnen, og det som står igjen er noe levende og dypt menneskelig. For meg er det selve essensen av IN2IT. Det er når jeg ser mennesker knytte bånd på tvers av kulturer, generasjoner og fagfelt — når bevegelse blir til dialog, og fellesskap tar form gjennom kunsten.

I år var et slikt øyeblikk da jeg så den yngre generasjonen dansere fra regionen vår dele scenen med internasjonale kunstnere. Å se dem bevege seg side om side, fikk meg til å kjenne at årene med arbeid — frøene som ble sådd i Sunndal for lenge siden — nå har slått rot og blomstrer i en ny generasjon. Det var sterkt, fordi det minnet meg på hvorfor jeg startet denne reisen: å skape veier, å gjøre det mulig for andre å bli, vokse og tro på at kunsten deres hører hjemme her.

Det finnes også øyeblikk bak scenen — stille, men kraftfulle — når en frivilligs smil, en kunstners takknemlighet eller en samtale etter en forestilling avslører hva denne festivalen egentlig betyr. Det er i disse små gestene jeg ser IN2ITs ånd: raushet, tillit og samhold.

I kjernen har IN2IT alltid handlet om relasjoner — de usynlige trådene som binder oss sammen. Festivalen finnes fordi mennesker tror på den, arbeider for den og bærer den med kjærlighet. Jeg er dypt takknemlig for Dansekraft-teamet, for Operaen i Kristiansund og for fellesskapet i Normoria som går denne reisen sammen med meg. Deres engasjement, energi og tro gjør alt mulig. Sammen beveger vi oss.

Hva har vært den største utfordringen med å kuratere eller produsere denne utgaven — og hva har overrasket deg mest underveis?

Hvert år har sine egne utfordringer — det er en del av det å skape noe levende. For meg har den største utfordringen alltid vært å finne balansen: mellom ambisjon og bærekraft, mellom visjon og virkelighet, mellom å drømme stort og å bygge langsomt. Vi arbeider med begrensede ressurser, men vi drømmer uten begrensninger.

Å drive en festival som IN2IT er en kontinuerlig dans mellom det som er mulig og det som er nødvendig. Finansiering, logistikk, tid — dette er praktiske utfordringer, ja, men de former også den kunstneriske prosessen. De lærer oss å være kreative i hvordan vi organiserer oss, hvordan vi samarbeider, og hvordan vi bruker det vi har.

Det som stadig overrasker meg, er hvor mye styrke som finnes i dette fellesskapet — hvordan mennesker stiller opp, hvordan kunstnere gir alt, og hvordan samarbeidspartnere viser tillit og støtter visjonen. Festivalen har vokst forbi meg. Den tilhører nå alle som bidrar, tror på den og holder den levende.

Den følelsen av delt eierskap er utrolig rørende. Den minner meg om at selv når veien føles lang, går vi den ikke alene. Hvert år, til tross for utfordringene, oppstår det noe nytt — en ny forbindelse, en ny forståelse, et nytt steg fremover. Overraskelsene kommer ofte i små, menneskelige øyeblikk — når noe uventet berører noen dypt, og jeg innser: det er derfor vi gjør dette.

Når jeg ser tilbake på ti år, kan jeg se hvordan utfordringene har formet IN2ITs identitet. De har lært oss utholdenhet, tålmodighet og tro på prosessen. Hver hindring har blitt et steg — et av disse tusen skritt — som har styrket fundamentet. Det vakre er at vi fortsetter å vokse, ikke på tross av utfordringene, men på grunn av dem.

Hva håper du publikum tar med seg etter å ha opplevd årets festival?

Det jeg håper publikum tar med seg, er ikke bare et minne om det de har sett, men noe som blir værende i kroppen — en rytme, et pust, en vibrasjon som sitter igjen. Jeg håper de går herfra med en sterkere følelse av tilknytning, mer åpne for skjønnheten og kompleksiteten i det å være menneske.

Dans har den kraften — den forteller oss ikke hva vi skal tenke, men minner oss om hvordan vi kan føle. Den kan åpne rom i oss som ordene ikke når. For meg handler ikke festivalen om underholdning; den handler om møte. Om øyeblikkene der noe på scenen speiler noe i publikum — når empati beveger seg mellom kropper, og vi plutselig ser hverandre litt klarere.

Hvis noen går herfra og føler seg forandret, eller bare mer nysgjerrig på verden og menneskene rundt seg, da har festivalen gjort sitt arbeid. Det er det «Tusen skritt, ett sted» handler om — den delte reisen i å bli berørt, sammen.

Til syvende og sist handler IN2IT om å bygge broer — mellom kulturer, generasjoner og hjerter. Bevegelse blir et språk for forståelse, en måte å huske at uansett hvor vi kommer fra, deler vi den samme grunnen.

Hvis du kunne beskrive dine håp for fremtiden til IN2IT og Dansekraft med bare noen få ord, hva ville de vært?

Mitt håp for fremtiden er å fortsette å vokse — ikke bare i størrelse, men i dybde og retning. Å videreutvikle strukturer som gjør det mulig for kunstnere å blomstre, og å holde dansen synlig, verdsatt og levende i regionen og utover den.

For IN2IT ønsker jeg at festivalen skal forbli en møteplass der kunst, mennesker og ideer krysser hverandre — der nysgjerrighet fører til forbindelse. For Dansekraft håper jeg vi fortsetter å styrke det profesjonelle feltet, og vever dans inn i utdanning, helse og samfunnsliv.

Sammen utgjør de én visjon — et levende økosystem der skapelse, forskning og samarbeid beveger seg i samme rytme.

Med få ord: å fortsette å bygge broer, forme tilhørighet og vokse gjennom bevegelse.

Til slutt — hva betyr dans for deg akkurat nå, i dette øyeblikket?

Dans er, for meg, alt — språk, minne, motstand og bønn. Det er slik jeg lytter til verden og slik jeg svarer den. Det er slik jeg husker hvor jeg kommer fra og forestiller meg hvor vi kan gå.

Akkurat nå føles dans som pust — livsnødvendig, forankrende, levende. Den er pulsen som bærer meg gjennom usikkerhet, rytmen som forbinder.