Når en by beveger seg sammen

Hvert år begynner kurateringen av IN2IT lenge før programmet settes sammen.

Den begynner med å lytte.

Å lytte til rytmene i tiden vi lever i.

Å lytte til spørsmålene som beveger seg gjennom kunstnere.

Å lytte til det kroppene bærer på – ofte før språket finner sin form.

Gradvis begynner et landskap å tre frem. Ikke en samling forestillinger, men et felt av møter.

For en festival, på sitt dypeste, er ikke noe vi bare deltar på. Det er noe vi trer inn i. Noe vi er med på å skape gjennom vår tilstedeværelse.

Å kuratere Beyond Urgency

Årets festival utfolder seg under temaet Beyond Emergency – Dance as a Practice of Agency.

Der fjoråret inviterte til feiring, vender denne utgaven seg mot orientering.

Hvordan kan vi være lydhøre uten å leve i konstant reaksjon?

Hvordan kan vi forbli åpne, sansende og relasjonelle i en verden som stadig ber oss om å øke tempoet?

Kunstnerne som er samlet her, tilbyr ikke ferdige svar. I stedet skaper de rom der vi kan øve på oppmerksomhet på nye måter — gjennom bevegelse, gjennom nærhet, gjennom delt tid.

Igjen og igjen vendte jeg tilbake til verk som insisterer på én enkel, men radikal gest:

å stoppe opp — og å legge merke til.

En levende kulturell økologi

Det som berører meg mest ved årets program, er bredden av uttrykk det rommer.

Barn som møter dans for aller første gang.

Unge kunstnere som trer frem. Erfarne stemmer som fordyper sin praksis. Internasjonale perspektiver som møter lokale virkeligheter.

Fellesskap som samles på tvers av generasjoner.

Dette er ikke tilfeldig.

Det speiler en tro på at kultur ikke bygges av noen få — den bæres og opprettholdes i fellesskap.

Når publikum trer inn i teatret, studioet, biblioteket eller foajeen, skjer det en forskyvning. Verket fullføres i møtet mellom den som utøver og den som er vitne.

Din tilstedeværelse er ikke sekundær.

Den er en del av festivalens egen koreografi.

Hvorfor vi samles nå

Det finnes noe dypt håpefullt i å velge å samles rundt kunst.

I en tid der mye av livet formidles gjennom skjermer, effektivitet og avstand, rommer det en stille betydning å sette seg i et rom sammen med andre — å puste den samme luften, være vitne til det samme øyeblikket.

Kunsten minner oss om hvordan vi kan være sammen uten å måtte finne en umiddelbar løsning.

Å lytte uten å skynde oss mot svar.

To feel before explaining.

Å gjenkjenne oss selv i fremmede kropper.

Slik forblir kulturelle rom levende.

Ikke bare gjennom programmering — men gjennom deltakelse.

En invitasjon

Derfor vil jeg rette en enkel invitasjon til deg.

Kom nysgjerrig.

Kom som du er.

Kom alene, eller ta med deg noen som aldri har opplevd dans før.

Tillat deg selv å bli overrasket.

Festivaler skjer ikke bare på scenen — de skjer i den delte atmosfæren mellom oss.

Og hver eneste person som trer inn, er med på å forme den atmosfæren.

Hvis fjoråret handlet om å markere det vi har bygget, handler dette året om å tre inn i det — sammen.

Jeg ser frem til å ønske deg velkommen.

— Tendai MakurumbandiKunstnerisk leder, IN2IT International Dance Festival